Jeg var i Glasgow. For noen uker siden. På konferanse. Forunderlig og fin by. Lett å finne fram i. Lett å være alene i. Federation for European Storytelling hadde sin årlige konferanse i Glasgow, Skottland. Jeg var tilstede, jeg hadde et performativt kurs som jeg kan kalle det. Jeg gikk på sesjoner, jeg så forestillinger, jeg samtalte.

Jeg er alene. Jeg sitter på hotellrommet alene. Jeg går i gatene alene. Jeg reiste alene. Jeg er ikke alene. Jeg er en frivillig isolert. Jeg liker denne aleneheten, denne ensomheten.

Jeg ankom Glasgow på en søndag. Det var fly fra Oslo til Amsterdam. Fra Amsterdam til Edinburgh. Deretter buss fra Edinburgh til Glasgow. En reise som endelig førte fram. I ensomhet. Jeg kan håndtere alenehet eller ensomhet. Ikke bare håndtere det. Jeg har valgt det. Det er en trøstende vuggesang. Jeg opplever ikke at jeg er alene.

Fordi jeg er fortellerkunstner, er jeg egentlig aldri alene. Jeg har med meg et vell av fortellinger, i fortellingene karakterer, karakterer som trenger stemmer, stemmer jeg gir gjennom min forestillingsevne.

Dette var en konferanse for fortellere, eller muntlig fortellerkunst. Jeg traff bekjente, jeg traff nye folk. Korte, ikke forpliktende møter til frokost, på foredrag, i pauser. Så gikk jeg hjem til hotellrommet. Jeg tiltrekkes av ensomheten. Jeg har en sterk trang til ensomheten. Kanskje er det fordi jeg er så fylt opp med fortellinger?

Alle føler på ensom, en eller annen gang i sitt liv. I folkeeventyr er total isolasjon ofte et element. Hovedpersonen er frarøvet hjemsted og familie, kanskje til og med språk. Hovedpersonen i et folkeeventyr opplever denne isolasjon i en reise. Kongsdatteren i Kvitebjørn Konge Valemon reiser alene gjennom skogen for å finne han igjen. Kvinnen i 12 villender, vandrer ut i verden alene for å finne sine brødre. Og i mytene, Hermod reiser ned til Hel, den lange helsvei, for å finne sin bror Balder. Jeg reiste til Glasgow.

Hel er ensom. Den kvinnelige karakteren fra norrøn mytologi som hersker i dødsriket. Hun er omgitt av døde. Da er man ensom.

Jeg lever i en tid der jeg er mer tilkoblet enn noensinne, men mange føler seg fremdeles ensomme. Er det noe med den distanserte teknologien som berører min ensomhet? Sosiale medier kan skape en forsterket ensomhet, kanskje fordi jeg eller vi mistolker det som en sannhet. Øyeblikk i sosiale medier er forsteinede iscenesatte øyeblikk. En lokk med pent oppstilte, smilende menneske, er ingen sannhet om det enkelte individet som deltar i det frosne øyeblikket. Det er redigert for å dokumentere et iscenesatt liv.

Det som jeg opplever som krevende ved å være alene, er at man ikke skal være alene. Det er en forventning om at vi skal være i flokk. Men å reise i flokk, er det ikke noe som er så krevende som det?