Jeg har kommet meg hjem. Solen skinner morgenblekt, det er stille utenfor leiligheten. Trøttheten og tregheten sitter fortsatt fast i kroppen når jeg skriver dette. Lange flyturer har den virkningen på meg.
Det er så mange steder jeg vil se og mange steder jeg vil komme tilbake til. Sarajevo er et sted jeg vil komme tilbake til. Jeg har drukket vannet fra springen, da må man reise tilbake til Sarajevo fortelles det. Det er enkelte steder jeg føler meg hjemme i. Jeg føler meg hjemme i Sarajevo, her er menneskene passe mutte. De er ikke spesielt høflige og bryr seg ikke om meg, på overflaten. I perioder er det godt å bli ignorert.
Kanskje jeg tiltrekkes av Sarajevo på grunn av alle kattene. Det er mange katter som streifer omkring i gatene. Katter ligger på stoler foran barer, katter går inn i en av de mange moskeene, kattene klatrer i trærne og noen katter blir kjørt rundt i egen vogn. Kanskje katter er en mal på at et sted er godt å være?
Tidligere, når jeg har tenkt på Sarajevo, har jeg tenkt å vinter – OL. Jeg kan ikke erindre noe av de vinterlekene. Det var tilbake i 1984. Tidligere når jeg har tenkt på Sarajevo, har jeg tenkt på en grusom krig. Jeg har ingen egne erindringer om Sarajevo, jeg husker det som har blitt formidlet til meg gjennom media. Jeg behandler disse ikke-egne erfaringene som om de var mine egne. Jeg bærer med meg erfaringer jeg ikke har, som likevel har formet meg og mine tanker om Sarajevo før jeg reiste hit.
Jeg var i Sarajevo i forbindelse med et EU-prosjekt kalt MAD Balkans. Jeg hadde kurs i muntlig fortellerkunst. Deltakerne er opptatt av litteratur som en vei inn i terapi, enten det handler om å produsere tekster eller å lese litteratur. Det er noe som passer meg perfekt. Jeg holdt kurs for to ulike grupper. Den ene gruppen besto av studenter i emnene psykologi og litteratur. En herlig gjeng, veldig skravlete, mye latter og masse energi.
Dag nummer to var kurs for profesjonelle innenfor psykiatri, mental helse og litteratur. En mer stille gruppe, likevel aktive i arbeidet med egne og andres fortellinger. En moden gruppe som raskt så bruken av muntlig fortellerkunst i egne sammenhenger
Begge kursene foregikk i et museum kombinert med galleri beregnet på litteratur og kunstutstillinger. Museet hadde en bakgård som vi benyttet gjennomgående til øvelser, lunsj og pauser. Det var Mediha Kovačević-Jovanović, Zlatan Jovanović og Jasmina Buljic som arrangerte kursene. Herlige mennesker med et engasjement. De viste meg rundt i Sarajevos basarer og kvartaler og restauranter. De fikk guiden Cecilia til å fortelle, hun fortalte om de gamle historiene, hun fortalte om kryssmøtene mellom kulturer, hun fortalte om fjerning av statuer som et forsøk på å fjerne historien. Sarajevo er byen med røde roser. Ikke fordi du ser røde roser overalt. Flytter du blikket ned på asfalten, ser du røde flekker. Det er de røde rosene. Der de røde rosene er gikk det en bombe, sprekkene i asfalten ble fylt igjen med rød farge.
Fra hotellrommet kunne jeg høre en mørk stemme synge med en flyt som traff meg. Den fredfylte sangen var innkalling til bønn.
